Voksendåp i kirken – et selvfølgelig valg?

Det er allment kjent at Den Norske Kirke praktiserer barnedåp. Vi som går jevnlig i kirken assosierer til små babyer i hvite kjoler og dåpsluer, stolte foreldre i bunad, og smånervøse faddere som tar imot det tente dåpslyset med skjelvende hånd. Langt de fleste som blir døpt i kirken får dåpen og velsignelsen den gir servert på denne måten. Om foreldrene velger barnedåp ut ifra tradisjon eller overbevisning er underordnet; det er barnedåp som er normen, og det er vel og bra.

En annen gruppe som er synlig i dåpsstatistikken – og i kirken - er konfirmantene. Ungdommer som av den ene eller andre grunnen ikke ble døpt som barn, men som tar imot tilbudet om å la seg døpe i forkant av konfirmasjonen. Dette er nesten voksne individer som tar et bevisst valg, som de forhåpentligvis bruker lærdom fra konfirmanttiden til å reflektere over.
Men voksendåp? Med ett unntak – meg selv – har jeg aldri opplevd at en person velger Den norske kirke som plattform for å la seg døpe i voksen alder. Voksendåp henger gjerne sammen med (i alle fall i vår forestillingsverden) en kraftig overbevisning og et ønske om å høre til et bestemt trossamfunn der voksendåp er en forutsetning for å få innpass. 

Jeg vil gjerne dele litt om min egen vei til valget jeg tok den gangen.
Etter å ha vokst opp som innflytter i en liten bygd var jeg vant til å bli sett på som annerledes. Da temaet konfirmasjon kom opp og det ble kjent at jeg ikke var døpt, kom det ikke som noen overraskelse på sambygdingene, for «hun skal jo alltid være så spesiell, hun der…». Men på den tiden kjente jeg en viss tiltrekning til kirken. Jeg hadde en kristen venninne, jeg sang i et lite kirkekor, og syntes generelt at disse kristne, de var noen ålreite mennesker. Jeg var «på gli» kan man vel si. Helt til en uheldig kommentar fra en prest fikk meg på andre tanker. Jeg vet ikke hva han kan ha tenkt eller hvordan han kan ha vært så klønete, eller om han i det hele tatt fikk med seg følgene av det han sa, men han presterte i alle fall å si til meg at dersom en person ikke er døpt, så er ikke den personen verdig til å bli konfirmert.

Ikke verdig. Kjenn på den.

Jeg var en sårbar og trassig fjortenåring, og den kommentaren fikk meg til å ta avstand fra kirken i mange år.

Men kirken var ikke ferdig med meg. Jeg flyttet hjemmefra, og jeg flyttet igjen, og igjen, og så begynte jeg å få nye kristne venner. Jeg likte samholdet deres, og tekstene de leste, og jeg gikk i kirken en gang iblant for å kjenne på hvordan det føltes. Jeg ble også med på møter i frimenigheter, men her kunne jeg bli overveldet og litt skremt. Det føltes tryggere i en «vanlig» kirke. I den «vanlige» kirken fikk jeg også se en del barn bli døpt, og jeg begynte å kjenne en viss misunnelse overfor disse små hjelpeløse som fikk dåpen i gave uten å måtte gjøre noe for den. Jeg stakk fingrene i vannet i døpefonten når jeg trodde ingen så meg, og ønsket mer og mer å få være med og høre til.

Allikevel tok det enda noen år før forholdene lå til rette for meg. Jeg flyttet et par ganger til, og havnet i Gamlebyen i Fredrikstad, i gangavstand til kirken. Jeg begynte å synge i kirkekoret, ble kjent med noen fra menigheten, og ble møtt av en prest som aldri kunne finne på å betrakte verdighet som et tema. Endelig! En junidag i 2005 knelte jeg ved døpefonten under høymessen og ble døpt. Presten velsignet meg og jeg fikk dåpslys og attest, og etterpå hadde vi piknik på vollene. Det var en fin dag.

Så, følte jeg meg som et helt menneske etterpå? Falt alt på plass? Åpnet himmelen seg for meg? Var dåpen akkurat det jeg trengte for å leve resten av livet i trygg forvissning om at Herren våker over meg og at jeg er en del av Hans skare?
Nei. Jeg er fremdeles det samme mennesket, med tro og tvil, med utfordringer og gleder. Iblant føler jeg at Gud hører meg, iblant ikke. Men jeg har basen min nå. Jeg er blitt mer frimodig. Kirken tok imot meg som jeg var, og jeg vet at jeg kan delta og stikke hodet frem uten å kjenne noen form for utenforskap. For jeg er verdig.

Teje Vejrup

Er det greit å døpe bare fordi det er en tradisjon?

Årsakene til at man velger dåp, er mange. Noen gjør det fordi de mener dåpen gir barnet trygghet og Guds omsorg, og fordi barnet skal bli medlem av kirken. For andre er det en måte å feire barnet med familietreff og fest. Felles for mange er nok tanken om at dåp er naturlig fordi det er noe man «alltid» har gjort i familien man tilhører. Så er det nok igjen noen som føler at det ikke er godt nok. Kanskje man tenker at det burde ligge en langt større gudstro bak, at det blir feil å stå foran menighet og prest med argumentet om at man har valgt dåp fordi det er en tradisjon. Den norske kirke er imidlertid klar: Om man tviler eller ikke; alle er velkommen til dåp. Det er veldig forskjellig hva man legger i å være kristen. Bare det at man har en tanke om at dåp er noe man har lyst til å gi barnet, fordi det er en tradisjon i slekten, er mer enn nok, sier sogneprest i Østre Fredrikstad menighet, Linn-Therese Jordheim Larsen:

-       - Tradisjoner er noe varig og godt. Tradisjoner handler ikke om det individuelle, men om det kollektive; fellesskapet oss mennesker imellom, at vi kan være del av noe større, høre til noe større. Det handler ikke bare om gudstro. Man kan gjerne velge dåp selv om man ikke er skråsikker, men bare ønsker å være en del av noe større.

-         - Vi ser det ved terrorangrep eller ved ulykker: Folk søker sammen til kirken fordi det alltid har vært en del av vår tradisjon. Kirken har vært et trygt holdepunkt ved kriser eller dramatiske hendelser. Og slik er det fremdeles, det er en del av ryggmargsrefleksen vår.

«Man blir aldri hykler av å bære et barn til dåp»

-  Enkelte tenker kanskje at tradisjon er et for tynt grunnlag å velge dåp på. Det handler imidlertid ikke om hvor sterk troen er, men like mye om ønsket om å søke seg til et sted hvor det er rom for alle. Jul er et godt eksempel. Det er mange ulike grunner til at folk feirer jul: Noen fordi de tror Jesus ble født, andre feirer at sola snur og for atter andre handler det om å feire jul bare fordi det er fint. Det at vi legger ulike ting i noe, gjør det ikke mindre verdt. På samme måte gjør ikke det at man velger dåp ut fra tradisjon handlingen mindre verdifull. Man blir aldri hykler av å bære et barn til dåp, for det man får igjen er så stort at det er i en annen kategori.

-       - Dåpen er et mysterium. Vi mennesker vet jo ikke hvordan Gud gjør barna til sine. Dåpen er Hans og barnets øyeblikk, og vi andre kan ikke sanse det. Vi kan bare erkjenne at det er noe mystisk ved det, ikke tryllekunstner-mystisk, men i form av at det er noe vi ikke kan sette ord på. Jeg syns det er fint at vi har slike ting i livet, at det er noe vi ikke kan forklare. Det gjør på mange måter livet litt rikere.  

Den store dagen

Så er den store dagen kommet. Slektninger fra Sverige og Norge sitter i benkeradene, Dion er kledd i dåpskjole, storebrødrene Storm og Falk er pyntet, det samme er faddere og stolte foreldre. 

Denne søndagen er det familiegudstjeneste i Østre Fredrikstad kirke. Ett, to og treåringer er spesielt invitert til å komme til kirken, og på programmet står det leting etter lam og bokutdeling til alle de små som er kommet. Det er kjente sanger som synges, ledet av tre jenter fra barnekoret i Torsnes. Tre barn skal døpes og i dåpsfølgene er det flere søsken som er glade for muligheten til å bevege seg litt rundt i kirkerommet. 

"Falk løp opp og nappet presten litt i kjolen, han lette etter lam og fikk rusle litt rundt sammen med de andre ungene"

-         - Vi er så fornøyde med kirken og gudstjenesten. At det var familiegudstjeneste gjorde det ekstra hyggelig, sier Frida.

-       -  Selv om man blir fortalt på dåpssamtalen at kirken er for barna også, forsøker man jo likevel å få dem til å sitte rolig fordi man ikke vil forstyrre de andre. Men nå var det virkelig en gudstjeneste på barnas premisser, og det var litt befriende. Falk løp opp og nappet presten litt i kjolen, han lette etter lam og fikk rusle litt rundt sammen med de andre ungene. Han koste seg, og dermed senket vi skuldrene litt også, legger hun smilende til. 

Storm og Falk er døpt i henholdsvis Kjølstad og Borge kirke. At det ble Østre Fredrikstad denne gangen, var av praktiske hensyn.

-         - Vi hadde ikke lyst til å vente for lenge med dåpen, og det var ingen ledige datoer i de kirkene vi egentlig hører til. Dermed reiste vi til Gamlebyen. Men vi er veldig fornøyde med det, det ble veldig bra. Litt hektisk med gjester, dåp og selskap, men en fin dag likevel, smiler hun.